|
Lille Per var syv år gammel, og like nysgjerrig som andre gutter på hans alder. Han hadde hørt litt om kunsten å sjekke jenter, og ville vite mer. Da han spurte sin mor hvordan det skulle gjøres, ble hun forlegen og foreslo følgende:
Kunne han ikke bare skjule seg bak gardinene en kveld og holde øye med sin storesøster og kjæresten hennes? Per gjorde som foreslått, og neste morgen kom hans dramatiske beretning:
Søs og typen hennes satt og prata en stund, og så slo han av lyset og begynte å kysse og klemme henne. Søs må ha blitt syk, for hun ble så rar i trynet. Han merka det tydligvis også, for han stakk hånden opp under blusen hennes og følte på hjertet hennes, akkuratt sånn som doktoren gjør. Men han kan ikke ha vært så flink som doktoren, for han fumla fælt rundt uten å finne hjertet.
Så ble visst også han syk, for snart dreiv de begge å peste tungt. Så frøs han visst på den andre hånden, for han stakk den opp under skjørtet hennes for å varme den. Så la Søs seg flat på sofaen, og da fikk hun visst feber, for hun skreik til ham at hun var skikkelig heit!
Omsider så skjønte jeg hvorfor de var blitt syke… en diger ål hadde forvillet seg ned i buksa hans! Den bare spratt frem fra smekken og sto der, minst 20cm lang – kors på halsen! Så greip han den med hånden, så den ikke skulle stikke av. Da Søs fikk se den , ble hun skikkelig bleik. Hun gapa og glodde og skreik på Gud og alt sånn. Bare vet til jeg forteller henne om ålen jeg så nede i bekken!
Uansett, Søs var modig og prøvde å drepe ålen ved å bite hue av’n. Men plutselig så laga hun en rar lyd og slapp ålen. Den hadde nok bitt tilbake. Så greip hun den med begge hender og holdt den i ro mens han trakk frem en munnkurv fra lomma og trakk den over hue på ålen så den ikke skulle bite igjen.
Søs la seg på rygg og spredte bena så hun kunne ta et skikkelig saksegrep på den, og han hjalp til ved å legge seg oppå ålen. Ålen stritta skikkelig i mot. Søs stønna og hylte, og typen hennes gynga så sofaen nesten knakk sammen. De prøvde nok å kverke ålen ved å skvise den mellom seg!
Etter en stund sukka de og slutta å sprelle. Typen hennes satt seg opp, og sant nok, de hadde virkelig kverka ålen… jeg visste at den var dau, for den bare hang der helt livløs, og litt av innmaten var klemt ut. Søs og typen var litt slitne etter kampen, men de fortsatte å kline allikevel. Og skulle du sett – ålen var ikke dau likevel! Den spratt opp og begynte å sloss igjen. Det må være med ål som med katter, at de har ni liv eller noe sånn.
Denne gangen spratt Søs opp og prøvde å kverke ålen ved å sitte på den. Først etter en halvtime hadde de endelig drept ålen. Jeg visste den var dau denne gangen, for typen til Søs flådde skinnet av den og skylte det ned i dass! |
